Den 11. og 12. september arrangerte vi Skogseminar i Pasvik. I toppsjiktet av Norges mest kunnskapsrike formidlere av skogens «hemmeligheter» hadde vi Anne Sverdrup-Thygeson og prosjektet «Skogen – mer enn bare trær» som veivisere og formidlere. For oss som deltok var det noen lærerike og inspirerende dager. Her kommer kortversjonen.
Skog finnes i mange ulike versjoner og hva du betrakter som skog kommer an på hvilken kunnskap du har om den. Mange trær som står relativt nær hverandre, der blåbærlyng, sopp og spor etter dyr finnes kan naturligvis omtales som skog. Men er skogen naturlig?
Det vi ofte omtaler som skog ville ikke våre forfedre gjenkjenne. For oss som har vokst opp i løpet av de siste par generasjonene kan den skogen vi ser mest av oppleves som ekte og naturlig. Men spør du en som vokste opp for to hundre år siden, da ville sannsynlig svaret være noe annet. Det å ikke gjenkjenne naturens endringer kalles endringsblindhet. Vi kan bruke Anne Sverdrup-Thygeson sitt eksempel for å tydeliggjøre begrepet.
Mengden laks i Columbia-elven i USA er i dag dobbelt så høy som i 1930. Det høres jo flott ut – dersom 1930 er referanserammen din. Men i 1930 var mengden laks i denne elva bare en tiendedel av mengden slik den var på 1800-tallet. Den referanserammen gir et helt annet bilde av de langsiktige endringene som har skjedd, og dermed også et annet grunnlag for å forstå effekten av endringen.
Eller for å ta oss tilbake til Norge kan dette, av Annes eksempler brukes:
En tredel av alle arter i skogen vår lever i og av døde trær. Og mengden døde trær har blitt tredoblet siden 1920 – fint, ikke sant? Men samtidig er dagens mengde av dødt trevirke bare en femdel av hva den var før vi mennesker startet å påvirke skogen for alvor.
Nå som begrepet endringsblindhet er oppklart kan du se for deg din versjon av skog. Hva slags skog er det egentlig? Hvordan ser den ut? Se nøye etter på trehøyden, er alle trærne omtrent like høye? Ser du stubber i området? Er skogbunnen «ryddig»? I såfall ser du for deg en skog der mennesker har gjort større inngrep i form av hogst. Kanskje har området tidligere vært flatehogd og gjenplantet.
Noen av oss som deltok på skogseminaret i Pasvik fikk bli med på en «guidet tur» i naturskog. Altså en skog uten særlig synlige inngrep etter menneskelig aktivitet. I naturskogen får trær lov til å stå i fred fra de spirer til de dør. Noen furutrær er opptil 700 år gamle før de dør, og når de først dør kan de bli stående i like lang tid. Det er funnet furugadder som spirte for mer enn 900 år siden, og som har vært døde i 600 år. Slike trær er som historiebøker i skoglandskapet.
I tillegg til å være historiebøker er de svært verdifulle for en rekke andre arter som kaller naturskogen for sitt hjem. Det anslås at så mye som 20-25 % av artsmangfoldet i norske skoger er avhengig av død ved som leveområde. Den mest artsrike gruppen er trolig storsopper som hattsopper, kjuker og morkler med ca. 1500 arter som bryter ned død ved. Andre arter som moser, lav, virvelløse dyr, fugler og små pattedyr bruker død ved i større eller mindre grad gjennom sin livssyklus. Nedbrytningen vil etter hvert føre til at tørrfuru blir omdannet til humus i skogbunnen. Treets næringsstoffer kan benyttes av den nye skogen som vokser opp der treet sto og treets oppsamlede karbon blir liggende i jordlaget og lagres.
Selv om naturskogen har så stor verdi for det biologiske mangfoldet blir også denne skogen i stadig større grad hogget ned og omgjort til sagflis for biobrensel eller ved til hytte og hus. Etter en tur i «ekte skog» der skogens «hemmeligheter» ble avslørt er det vanskelig å se noen god grunn for å ikke ta vare på siste rest.
Skogseminaret i Pasvik ble til gjennom et samarbeid mellom NIBIO Svanhovd, Forum for natur og friluftsliv i Finnmark, Skogen – mer enn bare trær (samarbeid mellom SABIMA, Natur og ungdom, WWF og Naturvernforbundet). Tusen takk til Anne Sverdrup-Thygeson som gladelig delte av sin kunnskap.