Vindkraftutbygging føyer seg inn i en allerede lang rekke av dramatiske og arealkrevende inngrep i norsk natur. En natur som har fått tildelt en tålegrense basert på menneskets premisser, kan nå bli en arena for storstilt nedbygging, baserte på en høyst usikker klimaeffekt.
Norges vassdrags- og energidirektorats (NVE) «nasjonale ramme for vindkraft» har kartlagt de 43 mest egnende lokalitetene for vindkraft på land. Påfølgende vindkraftutbygging vil medføre arealkrevende, dramatiske og irreversible inngrep, som følge av omfattende vegutbygging, sprengning og planering i flere av Norges siste store inngrepsfrie naturområder. Forum for natur og friluftsliv (FNF) Buskerud frykter at ved å kartfeste disse områdene åpnes det for en koordinert og storskala nedbygging av norsk natur, hvor kunnskapsgrunnlaget ikke står i rimelig forhold til inngrepenes karakter, skader på naturmangfold, natur- og friluftslivverdier, og den samfunnsøkonomiske nytten. Vi vet derimot nok om norsk natur og konsekvenser av vindkraftanlegg til å utelukke areal for vindkraft.
Norsk natur farvel?
Mangel på helhetlig og kunnskapsbasert miljøforvaltning har ført til at vi besitter stadig færre store sammenhengende områder med tilnærmet urørt natur. For omlag 100 år siden var halvparten av Norges fastlandsareal villmarkspreget (natur som ligger fem kilometer eller mer i luftlinje fra tyngre tekniske inngrep), mens vi i dag besitter i underkant av 12 prosent villmarkspreget natur. Stadig flere tekniske naturinngrep, ved blant annet veier, kraftledninger og intensiv hytteutbygging, deler opp landskapet til små stykkvise biter.
Ofte må myndighetene ta vanskelige valg, hvorpå hensynet til samfunnsutvikling og økonomi veies opp mot inngrepsfri natur. Dessverre taper naturverdiene som oftest dragkampen mot økonomisk interesser og vekst. Dette er en vekst som undergraver sitt eget eksistensgrunnlag. Hvert enkeltinngrep er nødvendigvis ikke så store i seg selv, men ser man på totalutviklingen over hele landet, og over tid, blir omfanget plutselig svært stort. Tapet av natur fortsetter til tross for at vi besitter kunnskap om de betydelige verdiene som ligger i større inngrepsfrie områder; livsbetingende biologiske verdier i funksjoner av økologiske prosesser og økosystemtjenester, naturmangfold gjennom leveområder og forflytningskorridorer for arter. Ikke minst bidrar slike naturområder til innbydende turområder for natur- og friluftslivopplevelser.
Vindkraftutbygging – miljøpolitisk markering med irreversible naturinngrep
Norges renommé som grønn og fornybar nasjon løfter frem vindkraftutbygging som uskyldig, miljøvennlig og generelt lite kontroversielt. Over lang tid har det foregått en vindkraft-glorifisering, stadig forsterket og uimotsagt gjennom media. Baksiden av medaljen må bli et offentlig tema, slik at Norges befolkning får informasjon som er helhetlig og nyansert. Jamfør Grunnloven § 112 har alle rett på; «…kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen…». Vindkraftutbygging medfører permanente og dramatiske inngrep. Gjennom enorme tidshorisonter har biologisk mangfold tilpasset seg et liv sammen, som nå viskes ut med dynamitt, anleggsveier og grusfyllinger. Vindturbiner på 100-200 meter skal potensielt installeres i ulendte kyst, skog- og fjellområder. Vindturbinenes store dimensjoner krever brede og rette veier inn mot oppstillingsplassene. Fjellknauser og andre formasjoner som står i veien sprenges dermed bort. Oppstillingsplassene for turbinene er avhengig av et flatt område, noe som innebærer en planering av fjelltopper/høyder. I tillegg kommer trafo-stasjonene som beslaglegger store områder. Foruten skader på naturen, medfører vindkraftanlegg en støyforurensning som forringer naturopplevelsen.
Den offentlige debatten rundt storskala vindkraftutbygging mangler helhetlig og gjennomsiktig informasjon om den reelle samfunnsøkonomiske nytten. Blant fagfolk er det stor uenighet om utbygging av vindkraft har noen særlig positiv effekt på klimautfordringene ved utslippet av klimagasser. Det har blitt rettet fokus mot hvor lite det samla energibidraget er i forhold til behovet i det europeiske kraftmarkedet. Det er derimot stor faglig enighet om at en bør satse på energiøkonomisering, energieffektivisering og lavere personforbruk som den billigste, mest natur- og miljøvennlige metoden for å fremskaffe behovet for fornybar kraft.
I debatten rundt produksjon av fornybar energi savner vi at det snakkes om andre alternativer som ikke går på bekostning av naturen. Solcelleteknologien blir stadig bedre, men Norge henger milevis bak i satsingen sammenlignet med andre Europeiske land. I følge miljøstatus.no (nettsted som er utviklet av miljøvernforvaltningen, med Miljødirektoratet som ansvarlig redaktør) er 70 prosent av våre største vassdrag berørt av vannkraftutbygging. Dette er imidlertid eksisterende anlegg som ved teknologifornying kan bidra med en betydelig økt energiproduksjon. Et annet godt argument for større satsing på vannkraftproduksjonen, er at den eies i hovedsak av stat, fylker og kommuner, grunnet den såkalte hjemfallsretten. Dette prinsippet ble nedfelt i lov av 1909 for å sikre at slike naturressurser tilhører fellesskapet. I dag ser vi imidlertid at internasjonale selskaper kjøper norske vindkraftanlegg og selger kraften videre til andre utenlandske selskaper. Dette er et tankekors ettersom vi mister kontroll over egne naturresurser.
Konsekvenser for natur- og friluftslivverdier i Buskerud
Skrim – Darrebu, Blefjell og Veggelifjell, Lifjell, Norefjell og Eggedalsfjella, Holsfjella, Hemsedalsfjella og Filefjell, er noen av fjellområdene som ligger innenfor de fire analyseområdene i Buskerud. Dette er områder som blant annet utgjør viktige leveområder for flere av våre sårbare og nær truede rovfuglarter. Flere av analyseområdene er relativt bynære, og utgjør sådan viktige høyfjellsområder for utøving av friluftsliv til store befolkningsgrupper. Populære turistforeningshytter med tilhørende turstier står nå i fare for å få vindturbiner som nærmeste nabo. Kongsberg og Omegn Turistforening har hyttene Sigridsbu, Eriksbu, Daggrø innenfor analyseområde fem, og hyttene Sørmyr og Sveinsbu i område fire. I analyseområde seks finner man DNT Drammen og Omegns populære turisthytte på Høgevarde, som blir flittig brukt av mange tilreisende og hyttefolk.
Ved nærmere øyesyn vil utbygging av vindkraft potensielt utelukke primærnæringer og andre utmarksbaserte næringer. Flere av Buskeruds største reiselivsdestinasjoner (Hemsedal, Geilo, Gol) er attraktive reisemål i kraft av sine naturgitte forutsetninger for utøving av et variert friluftsliv. Utviklingen og trendene vi ser innenfor reiselivet er dermed ikke forenlig med nedbygging av norsk natur.
Politisk dragkamp og sterke markedskrefter
Vindkraftutbygging behandles etter energiloven, med NVE som avgjørende myndighet. Det vil si at NVE kan gi konsesjon selv om kommunen er negativ til tiltaket. Erfaringsmessig tillegges imidlertid kommunens innstilling vekt i eventuell konsesjonsbehandling. Fra vindkraftutbyggernes side legges det ned stor innsats inn mot kommunene for å få positiv oppslutning rundt utbyggingsplanene. Manglende nasjonale retningslinjer for etablering av vindkraftanlegg medfører at belastningen ved saksbehandling skyves over på små lokalsamfunn og politikere, som ikke nødvendigvis sitter på tilstrekkelig kompetanse og forutsetninger til å håndtere slike komplekse oppgaver. Kommunens beslutning om utbygging av vindkraftanlegg kan medføre store uopprettelige naturinngrep, og således påvirke menneskers livskvalitet og helse.
Kulturfond, sykkelveier, bibliotek, idrettsanlegg og skistadioner gis ofte til kommunene i bytte mot et ja, formulert som «avbøtende tiltak», uten egentlig å ha noen direkte sammenheng med vindkraftutbyggingen. Her befinner man seg vel langt innenfor en etisk gråsone, med brudd på grunnleggende forvaltningsmessige regler til krav om likebehandling? Er det nå blitt mulig å kjøpe politiske vedtak? I så fall kan i prinsippet enhver utbygger eller privatperson, som ønsker å få utført et prosjekt, kunne tilby kommunen betydelige summer til «avbøtende tiltak» i bytte mot et politisk ja?
Miljøpolitikk med naturen som styringsinstrument
Dagens politikk styres etter et mantra hvor økonomiske og næringsmessige formål veier tyngst i miljøforvaltningen. I takt med at økonomien har vokst, har det samme skjedd med vår negative påvirkning på miljøet. Pågående økonomisk vekst bruker opp naturressursene og undergraver på mange måter sitt eget eksistensgrunnlag. Det er et grunnleggende behov for at naturverdier i mye større grad legger føringer for dagens miljøpolitikk. Norge har en forpliktelse til å bidra i klimadugnaden på lik linje som andre land, men vi må ha tilstrekkelig kunnskap om klimatiltakenes effekt, både biologisk og samfunnsøkonomisk. Det er nødvendig å erkjenne at kunnskapsgrunnlaget om helhetlige økosystemer, sammenhengende naturområder, artsmangfold og friluftsliv ikke er tilstrekkelig til å ramme inn en fremtidig vindkraftutbygging med omfattende og irreversible inngrep. Vi vet derimot nok om norsk natur og konsekvenser av vindkraftanlegg til å utelukke areal for vindkraft. Vi kan ikke tillate oss å bygge ned enda mer natur, for naturen vi har rundt oss er selve fundamentet for vår og fremtidige generasjoners eksistens.
Denne kronikken ble publisert i Hallingdølen, torsdag 13.12.18 og alle foreneninger tilsuttet Forum for natur og friluftsliv Buskerud står bak